Mitt svangerskap + magebilder uke 13 - 32
Hei alle sammen: )
Meg
Kjæresten min Robert og meg:)
Nå begynner det å bli en stund siden sist jeg blogget igjen, men jeg har ikke tenkt å blogge hver dag. Kan blogge en gang i blandt, med mindre bloggen havner på topplisten eller noe. Noe jeg tviler på ;-)
Tenkte likevel jeg skulle skrive litt om mitt svangerskap så langt. Jeg oppdaget at jeg ble gravid Torsdag 6 mars 2010. Jeg skulle bare ta en sjekk pga russetiden, og siden mentrasjonen min var noen dager for sen. Jeg hadde også smerter i brystene mine og nederst i magen, så jeg hadde en mistanke om at noe ikke var som det skulle. Jeg hadde planlagt å begynne på p-piller, men ble for sen. Karianne, venninna mi og jeg, dro til helsestasjonen sammen. Etter at jeg hadde levert urinprøve satt vi å lo å tøyste om forskjellige ting ang gravide. "Tenk om du er gravid" osv.
Jeg husker ikke stort etter at helsesøstra fortalte meg at testen var positiv. Jeg husker bare at jeg brast i gråt, og at jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre. Det første jeg tenkte på var at russetiden min, som såvidt hadde begynt, var ødelagt. Denne dagen var ikke så veldig morsom, jeg klarte ikke å tenke klart. Jeg skreik lenge, og på tur hjem fra skolen ringte jeg bestevenninna mi og fortalte henne det. Hun lo med det første, så det gjorde også meg i bedre humør. Men etter en stund, begynte jeg å bli lei meg igjen. Jeg hadde jo ikke planer om å bli gravid! Jeg skulle leve livet, og jeg følte ikke at jeg var ferdig med ungdomslivet.
Jeg dro rett hjem til kjæresten min etter skolen, og han skjønte det nesten med en gang han så meg. Jeg fortalte han det, og han trodde jeg tullet med han først. Men når vi hadde snakket en stund, så skjønte også han at det var alvor. Han reagerte med å bli kjempeglad. Han hadde jo tidligere sagt at han ville ha barn osv også, så han var helt sikker på hva han ville. Jeg var litt usikker, men han påvirket meg mye i denne perioden av livet mitt. Jeg hadde såklart lyst på barn sammen med han, men hadde kanskje tenkt med at jeg skulle vente noen år.
Dagene etter at jeg fikk vite dette, ble slitsomme. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, visste heller ikke hjem jeg skulle snakke med, og jeg tilbrakte mange gråtende timer hjemme. Vi, altså jeg og Robert, kjæresten min, dro hjem til mamma og pappa for å fortelle dem at jeg har blitt gravid. Mamma reagerte med å le, å fortelle oss at vi måtte bare bestille time til sykehuset for å ta abort. Men når hun sa dette, hadde vi så å si bestemt oss for å beholde barnet. Jeg var likevel ganske usikker, men dagene gikk, og vi ble bare sikrere og sikrere på at vi skulle beholde det lille livet som vokste inni meg. Jeg fikk en tidlig ultralyd oppe på legekontoret hvor vi bor. Jeg tror jeg var ca 8 uker på vei. Så når jeg fikk se det lille barnet inni meg, var jeg bombesikker på hva jeg skulle gjøre. Jeg kunne se hjerte slå, kunne se at han svelget fostervann og alle tærne og fingrene hans. Det var en syk opplevelse. Tårene rant, og jeg var overlykkelig og stolt over hva som var inni meg.
Vi besøkte ikke mamma og pappa på en god stund etter dette, fordi de var helt imot at jeg skulle beholde barnet. Det kom jo som et sjokk på dem. Mamma og jeg holdt på å miste kontakten i denne perioden, men jeg og Robert sto på vårt, og det ble heldigvis ingen abort.
Tiden gikk, og plutselig visste hele skolen at jeg var gravid. Det ble mange forskjellige reaksjoner, men som sagt var jeg bestemt egentlig helt fra begynnelsen. Den dag i dag er jeg glad for at jeg ikke lot meg påvirke av mamma, og det er hun også glad for. Nå gleder hun seg kjempemye til å bli mormor. Hun snakker ikke om annet, og når vi kommer på besøk til dem snakker og koser hun med magen min. Det er ikke mange dagene siden hun kunne kjenne han sparke også. Det syntes hun var gøy.
Nå er jeg hele 32 uker på vei, så det er bare 8 uker igjen til termin, 8 Januar 2011. Jeg gleder meg masse, og det gjør pappa'en også :) Vi har fått på plass barneseng, barnestol, vogn og alt annet tilbehør vi trenger:) Men likevel føler jeg at jeg stresser, og at jeg ikke helt veit hva jeg mangler og ikke mangler. Mangler ikke stort heller forresten, men siden det snart bare er 7 uker igjen, så blir man stressa.
Jeg har tilsammen vært på 3 ultralyder. Den første fikk jeg i uke 8, det var for at jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre, om jeg skulle beholde barnet eller om jeg skulle ta abort. Her er bilde:
Når jeg så denne lille prinsen på skjermen, når jeg så at han rørte på seg, når han svelget fostervann, når jeg så hjerte slå og når han viste fingrene og tærne visste jeg med en gang hva jeg skulle gjøre. Jeg husker denne UL som om det var i går. Det var helt utrolig! Jeg gråt av glede, og fikk en god følelse inni meg med tanke på den lille.
Min neste ultralyd fikk jeg i Namsos. Da var også min kjære Robert ♥ med. Da hadde lille prinsen vår blitt mye større, naturlig nok. Her er bilde:
Dette var i uke 18 :) Her kan dere se profilen hans. Og som dere sikkert skjønner, fikk vi vite på denne ultralyden at vi får gutt. Jeg er kjempeglad for det, men jeg tror det er enda morsommere for Robert. Han håpet på at det skulle bli gutt, og det blir det. På denne UL, fikk vi vite at morkaken min lå i veien for fødekanalen, så for sikkerhets skyld fikk vi enda en innkalling til UL i uke 30. Man kan nemlig ikke føde vaginalt dersom morkaken ligger i veien. Da blir det keisersnitt. Men da vi kom på UL den siste gangen, hadde morkaka funnet plassen sin, så alt vi mest sannsynlig gå greit. Da blir det en vanlig fødsel i Januar forhåpentligvis. Håper ikke han kommer i Desember, det blir litt kjipt for gutten. Men det er jo det samme når han kommer, både jeg og Robert gleder oss masse ♥
Her har dere noen magebilder:
Uke 13
Uke 15
Uke 20
Uke 21
Også i uke 21
Uke 23
Uke 23
Uke 25
Uke 26
Uke 29
Uke 29 dette også
Uke 29
Uke 31
Uke 32 - altså denne uken :)
Håper dere syntes dette var et bra innlegg i og med at jeg ikke har blogget på en stund :)
